Den første kristningen av Balkan

Kristne misjonærer var i tidligere tider, som i dag tett knyttet til arbeid med språk. Disse foregangsmennene var gjerne de første skrivekyndige som gikk inn i nye områder, og de lærte seg nye språk for å kunne spre evangeliet. I Syd-Amerika var det jesuittene som var foregangsmennene som tok kontakt med nye kulturer, lærte seg befolkningens språk, og levde sammen med folkene for å forstå dem bedre.europe-1803492_960_720

På Balkan var det de Bysantinske Romerne som bedrev kristningen. Da disse var Ortodokse kristne, gjaldt ikke de samme reglene som i den vestlige kirken. I vest skulle skriften beholdes i sin latinske form, noe som først rettes på av menn som Zwingli og Martin Luther.

Hos de ortodokse misjonærene på Balkan var målet å oversette skriften fra de greske versjonene av Bibelen. Når de møtte på de nye stammene som levde på Balkan ble det disse misjonærenes oppgave å oversette skriften til det lokale språket. Ofte hadde ikke disse folkene noe eget skriftspråk. Med dette begynte misjonærene derfor å lage spesialdesignede alfabet til de forskjellige folkene. Dette ble opphavet til det Kyrilliske Alfabetet, som har egne bokstaver for enkelte lyder, som man ikke kunne finne i det Greske Alfabetet, men som i bunnen baserer seg på det Greske Alfabetet, slik det var i bruk i Romerriket på denne tiden, rundt år 500, til år 1300.

Den kirken som ble bygget opp av misjonærene hadde med det en sterk lokal tilknytning, og skriften var tilgjengelig for den som kunne lese sitt eget språk. Selv om ikke så mange kunne lese og skrive, var det likevel ett grunnlag for en mer folkelig og demokratisk kirke, ulikt det som ble bygget opp i Vest-Europa under den samme perioden.

Dette er en historisk arv, som mange evangeliske kristne kan kjenne seg igjen i, og det er noe som man kan bygge videre på, også i økumenisk hensikt.